Barna som sluttet å leke

Barna som sluttet å leke

Etter å ha lest artiklen ”Nå kjøper vestkantsgutter ”skolesekker” til 11000 kr” i Aftenposten av 26. februar, sitter jeg igjen med forargelse, men også en dyp tristhet. Jeg blir fustrert over at ”vestkantungdom” tydeligvis har 11000 kroner å bruke på en veske. Da jeg var 17 år, hadde jeg lite penger, men det var ikke noe stort problem, for jeg bodde fortsatt hjemme og hadde få utgifter. I min 17-årsverden fantes det aldri ting som kostet 11000 kroner og jeg tror det sparte meg for ganske mye bry.

Men en annen og mye viktigere ting enn pengeproblematikken er at unge i dag har så forferdelig travelt med å bli voksne. Det ser ut som de fleste bare venter på å kunne legge barndommen bak seg og det gjør meg forferdelig vondt. Nå er det kanskje å ta litt i å kalle 17-åringer for ”barn”, men samtidig vil jeg ikke kalle dem voksne heller. Når man er tenåring, er man midt imellom og jeg er helt sikker på at det er utrolig viktig å være der, midt imellom, når man er der og ikke bare lengte etter å bli eldre og voksen.

Barndommen er en så kort periode av livet vårt og voksenlivet så langt. Hvor mange av oss sitter ikke i blant og lengter etter barndommens uskyld, ubekymrethet og lange lyse sommerkvelder? Det kommer ikke tilbake. Ikke på samme måte.

De voksne barn

Da jeg var tenåring, var det ”lov” å leke til man var godt over konfirmasjonsalderen. Det var ikke mange som gjorde det, men det var ikke uvanlig på samme måte som det helt sikkert er det i dag. Jeg er bekymret for hva denne utviklingen gjør med barn. Hvis det eneste som gjelder, er å bli voksen, slik at man kan realisere seg selv og sine drømmer og ikke har tid til å dvele ved barndommen, da er jeg redd for at vi til slutt ender opp med et samfunn der det gjelder å tråkke mest mulig på hverandre for å komme opp fordi alle skal opp så fort som overhodet mulig. Stress er blitt en ”folkesykdom” i det moderne samfunnet. Hvordan vil dette se ut om 10 år? Hvis ”barnevoksen-utviklingen” fortsetter, vil det ikke bli mindre stress å være menneske.

Glitter og glamour

Da jeg var liten, ville barn være politi, sykepleier, brannmann og andre helt vanlige yrker. Det var noen få kreative barn som visste at de ville være oppdagelsesreisende, forfattere og malere, men de fleste hadde helt vanlige forestillinger om hva de skulle bli i fremtiden. Spør man unge i dag, vil de være kjendiser. Men spør man dem hva slags kjendis de ønsker å bli, er svaret at det ikke er viktig, de vil bare være kjendis. Enkelt og greit. Og det skumle er at i dag trenger du ikke å kunne noe spesielt for å bli kjendis. Det er riktig nok fortsatt folk som må ta den lange tøffe veien til kjendisstatus før de kommer frem med musikken eller skuespillertalentet sitt, men mange hopper over der gjerdet er lavest og blir med på et realityprogram som f.eks. Paradise Hotel. Det kan hende at dette kommer til å fremstille deg som en drittsekk, men det er uvesentlig hvis bare du kan bli kjent. Vi har en hel gjeng med ungdommer som ikke kjenner til det å slite for å oppnå noe man drømmer om. Jeg tror ikke drømmene er blitt mindre, snarere tvert imot, men måten man oppnår dem på i dag, er helt annerledes enn måten min generasjon forholder seg til drømmer. Og hva skjer med de unge når ”kjendis-perioden” er over og man ikke lenger kan leve på å ha vært med i et tv-program?

Gamle dager

Det er ikke en rettferdig måte å argumentere på å si at før i tiden var alt mye bedre. Man kan ikke generalisere på den måten. Dog vil jeg si at i ”gamle dager”, da jeg var liten, var det lov å leke og være ubekymret og ikke minst pengeløs. Det var ting jeg ønsket meg og gleden var ekstra stor når jeg endelig hadde spart så mye at jeg kunne kjøpe det selv. Og her snakker vi ikke om vesker til 11000 kroner, men ting i mye mindre målestokk. Og jeg tror på at det med mye penger følger mye ansvar som ungdommer hverken kan eller skal ha ansvaret for. Jeg opplever som voksen at de ”små gledene” i livet mitt ofte er de største. Det gir livet mening å kunne glede seg over en solnedgang. Det gir livet mening å kunne le høyt. Og det gir livet verdi å kunne forsette å være leken som 32-åring. Jeg ønsker for alle ”voksenbarn” at de opplever det i blant.